​

BEGYNNELSEN

Te har vokst i tusenvis av år. Fra sitt opprinnelige fødested i Himalaya-korridoren, som inkluderer sørlige Yunnan i Kina, nord Vietnam, nord Laos, Myanmar (Burma) og Assam i nordøst-India, har den spredt seg vidt over hele Asia og i nyere tid også til andre deler av verden.

​

Legenden vil at fordelene ved te-drikking ble oppdaget av herbalisten eller urtemedisineren Shen-Nung (eller Shénnóng) allerede rundt 2737 BC.

 

I mytologien beskrives Shen-Nung som «den gudommelige jordbruker», teens ur-far, og omtales i kinesisk kultur som en av «de tre herskerne», myteomspunne kultur-helter som med sin kunnskap skal ha grunnlagt den kinesiske sivilisasjon.

 

Shen-Nung sies å ha vært den første å innføre jordbruken og legekunsten i Kina.

Det fortelles at han ved å smake på alle ville urter, lærte hvilke som var nyttige og hvilke som var giftige. Han brygget og smakte hundrevis av planter for å oppdage deres medisinske egenskaper. En dag falt noen få blader fra en overhengende gren av et vilt te-tre i kjelen med vann han holdt på å varme opp. Etter at han hadde drukket infusjonen av teen i vannet, syntes han den både var deilig og oppkvikkende.

En annen historie antyder at han tygget teblader for å komme seg fra bivirkningene forårsaket av giftige planter. Og enda en forteller hvordan han ble syk etter å ha drukket en giftig infusjon en dag, og da han lå bevisstløst, ved en tilfeldighet under et te-tre, rant dugg fra tebladene ned i munnen hans og gjenopplivet ham.

​

​

 

​

​

​

​

​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Slik begynte ryktene om te både som helsebringende eliksir, som kunne kurere utallige hverdagslige plager, og som en forfriskende drikke som både kunne bringe ro og fremme klarhet i tankene.

Det kinesiske folket lærte gradvis å dyrke planten, behandle bladene og prosessere dem som tørket grønn te og nyte teen som daglig drikke.

 

I det 2. århundre e.Kr. begynte te å finne veien ut av Kina langs handelsrutene som løpte vest og sør-vest fra Kina som Silkeveien. Te ble da byttet ut mot andre varer som kineserne trengte, for eksempel salt, stoff, jernvarer og hester. Te ble vanligvis komprimert til kaker eller blokker og ble transportert på ryggen av muldyr og ponnier, eller av menn som kunne bære mer enn 300 kg. på ryggen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​

 

 

Senere begynte teen å reise til land øst for Kina. Den ankom Korea på 600-tallet og Japan på 900-tallet e.Kr. Dette skjedde på grunn av kontakten med buddhistiske munker som reiste fra Korea og Japan til Kina for å studere Buddhismen.

Te har alltid hatt sterke forbindelser til buddhistiske klostre og templer i Kina. Da munker fra andre land kom til Kina for å studere religion, lærte de også om te, og senere tok de frøene til te-planten med seg hjem til sine egne land og plantet dem i templenes og klostrenes hager. Te ble drukket av munkene for å opprettholde konsentrasjonen under de lange meditasjonsøktene og fremme ro og klarhet i sinnet.

​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TE NÅR EUROPA

De første europeerne som brakte teen til Europa var nederlendere og portugisere på begynnelsen av 1600-tallet.

 

 

​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​

​

 

 

Den første te-importen kom til Europa i 1610. Nederlenderne var de første som eksporterte te til andre europeiske land, inkludert England.

Den første skriftlige referansen vi har om te som ble solgt i London, er fra 1657/58.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det engelske ostindiske kompani hadde fått kongelig konsesjon av dronning Elizabeth 1. den 31. desember 1600, og siden fikk monopol på handel med alle varer fra Sør-Kinahavet frem til 1834.

I 1669 begynte Det engelske ostindiske kompani å bestille sin egen te fra Kina. Handelskompaniet opptjente store formuer gjennom tehandelen, men gjorde seg også helt avhengig av Kinas te. På 1760-tallet begynte selskapet dermed å vurdere å prøve å dyrke te utenfor Kina, men ingenting ble gjort før på 1830-tallet da forholdet til Kina ble forverret på grunn av opium-handelen. I 1839 gikk Storbritannia i krig mot Kina i den første av de to Opium-krigene som varte til 1860. Det er pga. disse omstendighetene at britiske teselskaper begynte å dyrke sin egen te i India.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​

​

​

​

​

 

 

TE, TEA, CHA, CHAI...

De forskjellige ordene for te vi har i dag, blant annet versjonene "tea, thé, cha, chai", gjenspeiler historien om te-handelen fra Kina til land rundt om i verden. Nederlenderne handlet ut av Kinas Fujian-provins på sørøstkysten; portugiserne handlet ut av Macao-øyen ved siden av Hong Kong.

​

Ordet "te" stammer fra Hokkien-dialekten snakket i sørlige Fujian. Havnene i Xiamen (Amoy) og Quanzhou var en gang viktige kontaktpunkter for utenlandske handelsmenn. Vesteuropeiske handelsmenn som nederlendere lærte denne uttalen enten direkte fra Fujian eller Taiwan, hvor de hadde etablert et havn, eller indirekte via malaysiske handelsmenn i Bantam, Java.

Den nederlandske uttalen spredte seg deretter til andre land i Vest-Europa. Denne uttalen har gitt opphav til det engelske ordet "tea" og alle de andre lignende ord på andre språk, som te, og er den vanligste formen over hele verden.

​

Ordet "cha" stammer derimot fra den kantonesiske chàh rundt Guangzhou (Canton) og havnene i Hong Kong og Macau som var viktige kontaktpunkter spesielt for portugiserne. Det var portugiserne som spredte denne uttalen videre til India på 1500-tallet.

 

Den koreanske og japanske uttalen av cha kom imidlertid ikke fra kantonesisk, snarere ble den lånt til koreansk og japansk i tidligere perioder av kinesisk historie.

​

En tredje form, "chai", kommer sannsynligvis fra persisk og antas å ha blitt avledet fra den  nordkinesiske uttalen av chá etter at ordet, og teen, hadde reist gjennom Sentral-Asia og frem til Persia. Derfra spredte ordet og uttalen seg videre til russisk, arabisk og tyrkisk.

 

Ordet "Chai" som navn for "krydret te" er imidlertid en forkortelse og dukket opp i engelsk via hindi-urdu i begynnelsen av 1900-tallet. Deretter ble det videreført til andre europeiske språk i nyere tid. I India heter denne drikken egentlig Masala Chai, altså krydret te, for å skille den ut fra vanlig chai, altså vanlig te.

​

​

​

​

​

​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TE-PRODUKSJON I INDIA

Ved en tilfeldighet ble stedegne ville eksemplarer av te-planten oppdaget i Assam i den nordøstlige India på 1820 -tallet. Dette førte til at Kompaniet rundt 1830-tallet begynte å opprette eksperimentelle te-hager.

Den første svarte teen, dyrket, behandlet og prosessert i Assam, ble sendt fra Calcutta i mai 1838, ankom London i november samme år og ble solgt ved London-te auksjonene i januar 1839.

Senere ble også Darjeeling og Nilgiri-åsene i Sør-India utviklet som te-plantasjer på 1850 -tallet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TEPRODUKSJON I CEYLON (SRI LANKA)

På 1870-tallet utviklet øyen Ceylon (nå Sri Lanka) seg til en viktig britisk te-dyrkende region. Dette skjedde av nødvendighet etter at alle de pre-eksisterende kaffeplantasjene på øyen hadde blitt ødelagt av kafferustsoppen - som utslettet hele avlingen.

Te hadde tidligere blitt dyrket med hell på 1860-tallet, og flere av plantasjene prøvde seg nå igjen på te. I løpet av 1880-tallet hadde Ceylon allerede rukket å bli en berømt te-produsent.

Blant dem som bygget sin te-formue på Ceylon var Thomas Lipton. Hans navn ble fort kjent etter at han kjøpte store landområder og begynte å dyrke te og selge den direkte til forbrukere gjennom egen dagligvarekjede i Storbritannia. Fordi han kuttet ut mellomleddet i distribusjonskjeden, var hans priser lavere, og alle kunne da få råd til å drikke te som daglig drikke. På slutten av 1880-tallet var Ceylon-te den mest kjente i Storbritannia.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

TEPOSEN...

Teposen ble utviklet i USA i begynnelsen av 1900 -tallet.

De første patenterte teposer ser ut til å ha blitt produsert allerede i 1903 og var håndsydde stoffposer. Kommersielt begynte teposene å bli brukt rundt 1904, og rundt 1908 fikk de sitt store gjennomslag takket være Thomas Sullivans vellykkede markedsføring.

Sullivan, som var te- og kaffeimportør fra New York, pleide å sende sine smaksprøver pakket i slike teposer rundt om i verden. En populær historie forteller at det å brygge te med posen, begynte egentlig ved en feil; opprinnelig var posene kun ment til å pakke teen midlertidig til den kom frem til potensielle kunder. Det var meningen å fjerne teposen før teen skulle brygges og smakes, men kundene syntes etter hvert at det faktisk var lettere å brygge teen med tebladene fortsatt innpakket i de porøse posene. En ny måte å brygge te på ble dermed født.

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Den første teposepakningsmaskinen ble oppfunnet litt senere, i 1929, av Adolf Rambold for det tyske selskapet Teekanne, mens den varmeforseglede teposen av papirfiber ble patentert i 1930 av William Hermanson.

Den tradisjonelle rektangulære teposen ble ikke oppfunnet før i 1944. Før det lignet teposer på bittesmå sekker (se bildet over).

​

​

...Og CTC

De første teposemaskinene ble designet for å pakke de små teblad-bitene som ble igjen og ble silt bort under te-prosesseringen.

Når te behandles med den tradisjonelle te-produksjonsprosessen (kalt ortodoks), ender man nemlig opp med biter av teblader som alle har forskjellige størrelser - noen er nesten hele, noen er store biter, noen er middelsstore og noen er bittesmå biter (fannings) eller støvete partikler (dust). Teposer ble designet nettopp for å pakke disse mindre te-partiklene som kan brygges raskt og gir god farge og styrke. Jo større bladstykker, desto lengre tid tar det å brygge te; jo mindre partikler, desto raskere og sterkere brygging.

Å bruke teposer var ikke bare enkelt, men også rimelig, for det var ikke de dyreste tebladene man brukte. Te-forbruket dermed økte, for alle kunne nå ha råd til å kjøpe te i slike små poser. Dette førte til at teselskapene fikk nye trøbler fordi de ikke hadde nok av de små støvete partiklene til å dekke den økende etterspørselen etter poser.

Industrien måtte dermed tenke nytt og prøve ut ulike metoder til å produsere mer av disse små te-bitene, og en ny maskin kalt CTC, eller  CUT – TEAR – CURL  (eller CRUSH TEAR CURL), ble oppfunnet tidlig på 1930-tallet.

 

Mens i den ortodokse produksjonsprosessen blir tebladet rullet forsiktig for å bryte ned dets celler og utvikle smak or aroma, ble den nye CTC-maskinen designet til å kunne rive tebladene ned i små partikler og så rulle dem sammen i små kornliknende biter. De første maskinene ble installert i britiskeide fabrikker i Assam.

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

 

 

UTVIKLINGEN OG EKSPANSJON I AFRIKA

På 1950-tallet, da etterspørselen etter teposer hadde økt til nye høyder, ble teselskapene nødt til å produsere enda mer te. Man begynte dermed å lete etter nye egnede landområder utenfor de tradisjonelle te-nasjonene. Man lyktes så med å etablere teplantasjer i Øst -Afrika, i engelske kolonier som Kenya og Rhodesia (Zimbabwe), men også i kolonier som den gangen tilhørte andre europeiske land som for eksempel Tyskland, Belgia og Frankrike (så i Rwanda, Burundi og  Tanzania).

Fordi etterspørselen på den tiden gjaldt mest CTC – te, ble fabrikkene i disse landene utstyrt med CTC-maskiner. Noen ortodoks-fabrikker hadde riktignok blitt satt opp i disse landene mye tidligere, men kun i liten skala, og med utvidelsen av teproduksjonen på 1950 -tallet var det CTC-te som var mest ønsket.

I dag er det fremdeles noen teplantasjer som lager ortodoks te, for eks. kenyanske Chemase, Kaproret og Saramek, og fordi kenyansk te har med årene fått anerkjennelse over hele verden, vitner vi nå en renessanse for den ortodokse te-prosesseringsmetoden med produsenter som Finlays i spissen.

​

​

​

Lesing:

Pettigrew, J. and Richardson, B. (2014). A social history of tea.Tea's Influence on Commerce, Culture & Community. Benjamin Press.

​

History of tea. Wikipedia

​

Etymology of tea. Wikipedia

​

Kakuzo Okakura (1906). The book of tea. Fox, Duffield & Company.

​

Lu Yu (760). Chiajing. The Classic of Tea. Intro & Translation By Francis Ross Carpenter. Little, Brown & Co. 1974.

Langat, Cosmas K. et al. (2019). Impact of High Pressure Rotorvane on CTC BlackTea Quality.

International Journal of Engineering and Applied Sciences (IJEAS). Vol.6, Issue 9.  ISSN: 2394-3661

​

​

​

​